Life as it goes

Vil bare fortelle dere om en vennine av meg, en som har stått meg nær i snart seks år. Både hun og jeg har hatt ekstreme oppover bakker i livet. Men er det en person som jeg beundrer, så er det henne. Hun har måtte klatre opp de bratteste bakkene i livet, ikke engang deltakerne i Tour de France kan kunne klatre de bakkene engang. Igjennom de siste seks årene, har motgang slått henne med all slags av sykdommer. De verste sykdommene som kan slå inn på ett så ungt menneske, sykdommer som gjør at du går glipp av mye av dine ungdoms år. Sykdommer som sliter på kroppen, hode og deg selv. Sykdommene hun har gått igjennom er grusomme. Det har vært ganger, det har vært vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, det som er viktig da; er og hjelpe henne å finne det lyset. Noe som har vært vanskelig er og finne de positive tingene i livet, når alt ser mørkt ut.Vakrest av alt er kjærligheten, og i de øyeblikkene er det viktig og vise det, å gi kjærlighet, medfølelse og ikke minst ha respekt. Det jeg beundrer er uansett hvor syk hun har vært, så har hun bestandig vært der for meg. Gitt meg råd, gitt meg medlidenhet og forståelse, å ikke minst kjærlighet. Jeg vet hun har satt pris på alle gangene jeg har vært der for henne, men vil bare fortelle hvor mye jeg setter pris på henne som person. Hun har lært seg å leve, leve og finne muligheter og løsninger på hvordan hun kan få oppleve selv når hun er syk og svak. Hun har fått seg venner, som jeg vet kommer til å være der for henne uansett hva. Hun er bemerkelsesverdig, i seg selv så er hun en engel. Èn ting jeg har lært av henne er at man må lære og kjenne før man dømmer, du må lære å kjenne på ens fotspor før du bedømmer valgene. Det hun har lært meg er at hvis man noen gang er usikker på veien framfor seg, så er det bare å spørre noen som har gått den.
Det er viktig og tenke på at uansett om man har en dårlig dag eller ikke, så må man ta vare på de menneskene rundt deg som betyr noe. Vise at de betyr noe, før du vet ordet av det er de borte. Og du kanskje angrer på ting du ikke fikk sakt. Si det til de du er glade i.

Èn ting jeg aldri glemmer er den dagen jeg var så redd, nervøs og usikker at jeg var på kanten til å trekke meg tilbake. Var på vei til å trekke meg så langt tilbake, at jeg var på vei til å ta mitt eget liv. Har også vært så redd for å føle, føle på andres tanker og mine egne følelser. Men det hun sa til meg da, var;" Noen ganger må du bare hoppe i det, og satse på at du får vinger underveis". Hun har støttet meg igjennom mine verste tider og stunder, hun har vært der for meg på mine lykkeligste dager. Har aldri kunne sakt at jeg elsker en person og faktisk ment det. Hun er en person jeg faktisk kan si at jeg elsker, og samtidig mener å står for det.