Livet, hvordan behandles det egentlig.

Hvordan kan man elske noen? Hvordan kan man være avhengig av noen? Hvorfor må man gå igjennom tøffe dager for å oppnå noe bra? Hvorfor er livet som det er? Hvordan kan man bli så sterkt påvirket av et annet menneske? Hvorfor bryr man seg? Hvordan skal jeg gidde å leve?

Dette er daglige spørsmål jeg stiller til meg selv. For dette er nemlig akkurat det jeg lurer på. Hvordan kan man vite at man elsker noen? Vet jeg det bare?. Jeg er glad i mange mennesker, det er mennesker som betyr mye for meg. Hvilken betydning har egentlig det å elske noen, hva innebærer det? For min del er dette et sterkt ord. Når jeg gikk på barneskolen så sa jeg at jeg elsket kjærestene mine, fordi jeg følte at å være glade i noen var ikke nok. Nå, er det ikke slikt i det hele tatt. For min del, skal det relativt mye til for å elske noen. Kjennes ut som jeg holder litt igjen på det å være glade i noen. Jeg er på et punkt i livet hvor jeg ikke vet om jeg er glade i noen i det hele tatt. Hvor surrealistisk er ikke det? Selvfølgelig, jeg bryr meg jo om mennesker, veldig mye.

Angående det å være avhengig av noen. Det er det verste jeg vet. På studietur i Guatemala var vi alle sammen avhengig av hverandre for å kunne gjøre noe som helst. Dette var det mest brutale jeg har vært med på. Jeg innså raskt at dette ikke er noe for meg. Før dette, hatet jeg å være alene. Hadde en intens frykt for det, nå elsker jeg det. Jeg setter pris på det, trenger ikke stelle neglene eller gjøre meg vakker. For min del handler det bare om å være med meg selv, tenke selv uten å ha masse mennesker å forholde meg til, som må være med å avgjøre mine tanker. Jeg var nemlig kommet til et stadige hvor jeg var fornøyd med meg selv, respekterte meg selv for den jeg er. Jeg innså endelig at shit, jeg er et bra menneske. Hvis vi tenker litt større nå, og går over på kjærlighet. Det å plutselig få et helt nytt menneske inn i livet ditt, skulle gi av seg selv, by på det man har, være den man er. Greit stadie, ja visst! Når dette foregår over en lengre periode, så blir man gal i hodet. Å nettopp fordi du ender opp med å innse hvor bra vedkommende er. Det er da hodet ditt begynner og jobbe på fulltid. Du begynner å stille deg spørsmål om du fortjener personen, om du er bra nok. Dette er ikke nok, du blir faktisk avhengig av ham også. Hvorfor må man bli det? det er teit. Jeg vil ikke være avhengig av et annet menneske, får så og bli usikker på meg selv. Ja, selvfølgelig skal man jobbe for kjærligheten, det er en viktig del. Det er viktige punkter som å faktisk lære å kjenne personen inn å ut, finne ut ting sammen. Jobbe sammen, dele interesser, vise interesse, være tålmodig og omsorgsfull. Hvorfor skal jeg måtte bli avhengig av mennesket i samme slengen?. En stor frykt jeg har, det er ikke det å binde seg. Det er å virkelig gi alt av seg selv, stole på noen eller å gi tillit. Være ærlig og si hva man mener, være tålmodig og rett og slett være seg selv.
Dette er en tøff jobb, en stor jobb. Nemlig fordi jeg har slitt kjempe lenge med å være meg selv. Virkelig tørre å være den jeg er eller ønsker å være. For så å finne ut av at "hey, dette funker ikke." Frykten for å gi alt, for så å miste alt.


Et annet tema er hvorfor man må gå igjennom tøffe tider for å oppnå de gode?
For øyeblikket irriterer dette meg grønn! Jeg føler jeg har gått igjennom nok i løpet av mine år. Kan ikke bare alt være fint? Hvorfor må ugagn finne meg hvor enn jeg trår. Blir aldri kvitt problemer. Jeg vet at det ikke går an å la være å ta tak i problemene, men det er det som er tøft. Noen ganger så suger livet så hardt. Jeg har lært at livet må man ta med en klype salt. At ingen kan få styre mitt humør, påvirke meg, ingen kan dra meg ned i grusen. Det er tøft, nemlig fordi jeg lever i en verden fylt av følelser. Jeg er alt for dårlig til å ta vare på eller tenke på meg selv, andre kommer bestandig først. I løpet av en dårlig dag, kan jeg ta meg selv i å tenke "Hallo, hvorfor er jeg så skuffa? Jeg har det bra, alt ordner jeg" Også ender jeg opp med å smile å være positiv. De fleste ser på meg som et positivt menneske, som ikke sier nei til en utfordring eller en oppgave. Det kan være tøft å være positivt også, spesielt når jeg har en dårlig dag og alt bare går rett vest.

Uansett hvor kjipt livet er, ta vare på de du har rundt deg. Det er nemlig de som stiller opp når du har det tungt.

Dype ord, ingen mening

jeg har ikke et behov. Jeg har ikke et behov for å si noe til noen. Har ikke et behov for å si hei, et behov for å gjøre noe i grunn. Det eneste jeg har er et valg, Jeg velger det jeg føler for å velge, jeg velger etter magefølelsen min. Av og til, så blir jeg så usikker på meg selv, at jeg begynner å tenke. Da tenker jeg for mye, da analyserer jeg alt, lang frem i tid. Det kan være bra i noen saker, men i enkelte tilfeller er det ikke meg selv til gode.

Tiden i Alta skjer, å det skjer mye på en gang. Selvom jeg i bunn og grunn ikke har noe spesielt mye og te meg til. Så flyger tiden, ut av viduet. Jeg vil ha tid, jobb og penger. Med jobb så er det ikke tid, men jeg trenger penger sårt. Skolen er ikke stress for øyeblikket. Det jeg fokuserer litt på i det området, er russetiden og valget. ÅÅÅÅH jeg blir så stressa, så mindfucka av meg selv.

Mitt første år i Alta, så greide jeg å glemme smørret på plata å satt da i fyr hele kjøkkene. Ergo når jeg plutselig sto på kjøkkene idag, å det var fult av røyk også gikk brannalarmen. DA begynte jeg å freake ut, hyperventilere, fikk pusteproblemer å bare måtte springe der ifra å rett inn på mitt eget rom. Dette for å prøve å roe meg selv ned, å prøve å få pusten tilbake. Dette gikk bra men jeg begynte å grine istedenfor. Heldigvis kom min kjære Nora for å prøve å roe meg ned, iogmed at hun vet akkurat hvordan jeg opplever/ slike situasjoner.

 

Men nå slenger jeg inn et bilde av meg selv, for å prøve å overbevise meg selv om at jeg har det bra.

 

GODnatt.

Happiness is a journey, not a destination

HAPPY THOUGHT:
I AM SOMEBODYS REASON TO SMILE,
I AM SOMEBODYS HAPPINESS

Etter alt jeg har gått igjenom, har jeg lært å sette pris på alle rundt meg. Alt du gjør og opplever, ender opp som minner, eller et lite øyeblikk hjernen din husker. Du vet hva som er viktig i livet ditt, og det som er viktig, må du kjempe for. Nyt hver dag du har med dine venner, din famlie, dine medmennesker. Synes det er viktig og sette pris på alt som oppleves å det vi har. Vi lever i ett rikt land, Norge ja. Vi nordmenn ønsker oss bestandig noe bedre enn det vi allerede har, hvor surrealistisk er ikke det? UNNSKYLD ordspråket, med det er FUCKED UP. Vi har mennesker, akkurat som oss. som lever av at pappesker skal holde seg varm og tørr. Vi har mennesker som lever under fattigdomsgrensen, som lever for under 2 dollar dagen. Det er absurd, de har ikke utdanning, ikke kunnskap om hva som er rett og galt, de kjenner ikke sine rettigheter. Vet de at rent drikkevann er en rettighet? Hviste du at utdanning er en rettighet? Ennå de ikke aner hva å være ren er, eller hva JUNKfood er, så er de lykkelige. De prisetter det de har, å deres familie å de omstendighetene de lever i.

Norge eller vi mennesker genrelt, trenger en attitude adjustment. Vi burde leve som om vi skulle dø i morgen, vi burde verdsette det vi har. Vi burde nyte hver dag vi får, om det er regn,sol eller snø; NYT DEN! Det å være målbevist er en bra ting, det holder deg fokusert på det du skal oppnå. Om det er å stå opp når klokka ringer, om det er å være imøtekommende, treningsfokusert eller skole/jobbrelatert. Sett deg mål, start i det små. Om du starter i det små med at du skal greie å stå opp når vekkeklokka ringer, og du greier det; Du føler deg bedre og mere selvsikker. Selvfølelsen øker med og sette seg små mål. Greier du det, kommer du deg opp over på rangstigen til selvsikkerhet. Greier du det ikke, setter du deg ett annet mål. og fokuserer på at du skal greie det. Ikke bare gjør dette deg mer målbevvist, eller mer selvsikker, men du føler deg bra. Hør her, du er nødt å prisette deg selv for den du er, skriv ned va du er flink til, eller hva du liker med deg selv. Så skriver du ned det du ikke er så flink til, eller det du ikke er så fornøyd med hos deg selv. Så jobber du med det!

Dette er min oppskrift på "LEV ETT BRA LIV".

Over og ut, nå skal jeg pakke sakerne mine så jeg har flytte lasset klart!

"Once more into the fray.
Until the last good fight I'll ever know.
Live and die on this day."
Live and die on this day "

Life as it goes

Vil bare fortelle dere om en vennine av meg, en som har stått meg nær i snart seks år. Både hun og jeg har hatt ekstreme oppover bakker i livet. Men er det en person som jeg beundrer, så er det henne. Hun har måtte klatre opp de bratteste bakkene i livet, ikke engang deltakerne i Tour de France kan kunne klatre de bakkene engang. Igjennom de siste seks årene, har motgang slått henne med all slags av sykdommer. De verste sykdommene som kan slå inn på ett så ungt menneske, sykdommer som gjør at du går glipp av mye av dine ungdoms år. Sykdommer som sliter på kroppen, hode og deg selv. Sykdommene hun har gått igjennom er grusomme. Det har vært ganger, det har vært vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, det som er viktig da; er og hjelpe henne å finne det lyset. Noe som har vært vanskelig er og finne de positive tingene i livet, når alt ser mørkt ut.Vakrest av alt er kjærligheten, og i de øyeblikkene er det viktig og vise det, å gi kjærlighet, medfølelse og ikke minst ha respekt. Det jeg beundrer er uansett hvor syk hun har vært, så har hun bestandig vært der for meg. Gitt meg råd, gitt meg medlidenhet og forståelse, å ikke minst kjærlighet. Jeg vet hun har satt pris på alle gangene jeg har vært der for henne, men vil bare fortelle hvor mye jeg setter pris på henne som person. Hun har lært seg å leve, leve og finne muligheter og løsninger på hvordan hun kan få oppleve selv når hun er syk og svak. Hun har fått seg venner, som jeg vet kommer til å være der for henne uansett hva. Hun er bemerkelsesverdig, i seg selv så er hun en engel. Èn ting jeg har lært av henne er at man må lære og kjenne før man dømmer, du må lære å kjenne på ens fotspor før du bedømmer valgene. Det hun har lært meg er at hvis man noen gang er usikker på veien framfor seg, så er det bare å spørre noen som har gått den.
Det er viktig og tenke på at uansett om man har en dårlig dag eller ikke, så må man ta vare på de menneskene rundt deg som betyr noe. Vise at de betyr noe, før du vet ordet av det er de borte. Og du kanskje angrer på ting du ikke fikk sakt. Si det til de du er glade i.

Èn ting jeg aldri glemmer er den dagen jeg var så redd, nervøs og usikker at jeg var på kanten til å trekke meg tilbake. Var på vei til å trekke meg så langt tilbake, at jeg var på vei til å ta mitt eget liv. Har også vært så redd for å føle, føle på andres tanker og mine egne følelser. Men det hun sa til meg da, var;" Noen ganger må du bare hoppe i det, og satse på at du får vinger underveis". Hun har støttet meg igjennom mine verste tider og stunder, hun har vært der for meg på mine lykkeligste dager. Har aldri kunne sakt at jeg elsker en person og faktisk ment det. Hun er en person jeg faktisk kan si at jeg elsker, og samtidig mener å står for det.

22. Juli, hendelsen som rammet Norge.

HEY YOU!
Ja, for det er nemlig akkurat deg jeg skriver til. (Egentlig skriver jeg bare ned akkurat det jeg føler for, og bryr meg lite om du leser eller ikke)
Det er sommer, ja sommerferie er det også. I dag er datoen 22.07.2012 akkurat ett år siden 22 juli hendelsen. Hvor venner, kjente og ukjente ble rammet av èn mann. Det regner i dag, ville føltes feil om det var sol. Minnedager som denne burde det heller ikke være sol på. Jeg har tent lys for døde og de som selv var rammet, har tent lys for Norge som sto sammen og var sterke.

Hendelsen for meg er uvirkelig, føler at Norge lever ett A4 liv og ikke forventer at noe skal skje landet våres. At alt vi vil ha og vil i livet, er bedre enn det vi allerede har. Føler Norge er urealistiske, at vi ser på nyhetene, ser bilder og videoer av mennesker som blir rammet av flom, vulkanutbrud, fattigdom og diverse. Føler at vi ikke tar det til oss, at vi bare glemmer det og gjemmer det bort.

Men det som er sikkert, er at jeg bryr meg. Jeg bryr meg, engasjerer meg, vil gjøre en forskjell. Vil hjelpe. Husk på det, hjelper ikke og glemme, men det hjelper å bry seg.